"Da vi så den første havskilpadden, snudde vi den om på ryggen og skar halsen av den. Da blodet sprutet ut fra såret la Jeff seg ned og suget det i seg. "Det er utmerket gutter", sa han, "bare drikk". Men jeg vemtes bare av tanken. Da vi fanget en til dagen etter var jeg imidlertid så tørst at jeg hadde drukket hva som helst, og det smakte helt utmerket. Vi levde på dette i månedsvis og overlevde på denne måten".

Det var ikke like dramatisk da vi på S/Y Blaatur ankret opp ved øya Isla San Christobal, som denne skildringen til matros Christensen. Han var mannskap på den Norske barken ”Alexander”. De måtte gå fra borde den 8. mai 1907, etter måneder med vindstille i Stillehavet, da de gikk tom for mat og drikke og måtte ro mot nord, hvor Galapagosøyene lå. Etter 12 dagers roing, uten mat og begrenset mengde med vann, ankom de øya Indefatigable, eller Santa Cruz, som den heter i dag. Der overlevde de på rått kjøtt og blod fra øyrikets uttallige skilpadder og iguaner. Først 7 måneder senere ble de reddet, men to av mannskapet døde dessverre i løpet av oppholdet på øya. Kaptein Pedersen fra Mandal og kokken Nelson fra Stavanger var blant de overlevende.

Med slike norske sjøfartshistorier på minnet, var det med andektighet vi kastet ankeret i Wreck bay, med det norske flagget til topps. Norske emigranter har nemlig vært svært godt representert her ute i havgapet. Og det forstod vi ganske snart, da den lokale "hestehandleren" Fernando kom opp på skutesiden og kommenterte det norske flagget vårt. -Er dere fra Norge? Jeg kjenner mange nordmenn her på øya og de er alle veldig fine folk, konstaterte han.

Galapagos ble i et helt århundre kalt "Las Islas Encantadas" som betyr "de forheksede øyer". Mang en gang kom en fortvilet seilskutekaptein tilbake fra havet, etter å ha forsøkt å finne øyene. Deres enkle forklaring var at de var forhekset og at de flyttet på seg fra gang til gang. I dag vet vi at det er den kraftige Humboldtstrømmen som kommer opp fra sydishavet, og de varierende vindene rundt ekvator, som vanskeliggjør navigasjonen i dette området. Seilskutene ble tatt av strømmen og havnet alt for langt nord.

Den vanskelige navigasjonen og de tøffe forholdene på øyene, med lavafjell og lite vann, gjorde at bosettingen på Galapagos lot vente på seg. Før 1900-tallet var Galapagos et ynglebol for pirater og senere hvalfangere. Også norske hvalfangere var representert på Galapagosøyene, først og fremst på øya Isla Isabella.

Norsk Koloni
Ca. 1000 km ut i havet, vest for Equador finner man øygruppen Galapagos. Øyene som i århundrer har vært en tumleplass for pirater og hvalfangere. Først i begynnelsen av det 20. århundre ble et par av øyene befolket, noen hundre i tallet. Og etter at USA begynte å sette strengere restriksjoner for innvandringen, begynte en del nordmenn å se på Galapagos som et aktuelt sted å søke lykken. Over 30 familier reiste til Galapagos på 1930 - tallet. Deriblant den norske familien Kastdalen. Thorvald og Marie Kastdalen solgte det lille de eide i Norge og forlot hjemlandet til fordel for ukjente Galapagos. Med seg hadde de sin sønn Alf på 10 år. De slo seg ned på øya Santa Cruz og fikk tildelt ti mål land oppe i høyden, hvor de bygde gårdsbruket sitt som de kalte Miramar.

Thorvald og Marie gjorde det godt, blant annet med å dyrke ananas og poteter. Hans suksess med potetdyrking gav ham etterhvert kallenavnet "potetkongen". Senere startet de med kyr og produserte melk. Fortsatt i dag blir melken på Galapagos kalt Leche De Noruega -  Norsk melk! I dag driver barnebarnet Thorvaldo gården videre i deres ånd og produserer norsk melk, med sine 230 melkekyr. Han har aldri vært i Norge, men snakker allikevel godt norsk. - Mitt hjertes ene halvdel er norsk, og en dag skal jeg komme til Norge for å se mitt andre hjemland, forteller han oss med stolthet i stemmen. Thorvald Kastdalen var opprinnelig fra Skiptvedt, mens Marie Kastdalen var fra Arendal. I de siste årene de bodde i Norge holdt de til på Rjukan i Telemark. De skulle aldri få se Norge igjen da de satte sine ben på "Amerikabåten" i juli 1935.

Unikt dyreliv
Å komme til Galapagos gir en helt spesiell følelse. Dyreopplevelsene står i kø, der man vandrer langs de endeløse og ville strendene. Fra land kan vi se hvaler i parringslek og sjøløver som vagger opp på land for å studere oss nærmere. Samtidig ligger en og annen velvoksen iguan og tar oss i øyesyn. Iguanene på Galapagos er de eneste av sitt slag i verden. De lever i og ved vannet og tar hovedsakelig næringen sin fra havet. Om man trår varsomt frem kan man komme helt inn på skapningene som minner mest om en Tyrranosaurus Rex i miniatyrutgave.

Charles Darwin fant veien til Galapagos med det Engelske skipet "Beagle" i 1835, og fant dyrelivet svært interessant. I 5 uker studerte han dyrelivet på øyene hvorpå han lanserte sin utviklingsteori og gav kirken et hardt spark på skinnleggen. Denne utviklingsteorien skapte han angivelig mens han spiste sin niste på ryggen av en skilpadde. En skilpadde som teoretisk sett, fortsatt kan leve på Galapagos i dag. Landskilpaddene kan oppnå en respektabel alder på 200 år.

Galapagosøyene har fått navnet sitt fra de enorme landskilpaddene som holder til på øyene. Flere av skilpaddene er de eneste av sitt slag i verden, blant annet den kjente skilpadden "Lonesome George". Han er siste gjenlevende skilpadde av sitt slag og man jobber intenst på Darwin instituttet på Santa Cruz for å finne ham en make. Det er utlovet en dusør på 10 000 dollar til den som kan finne et hunndyr av samme art, i håp om å forhindre utrydningen av denne enorme elefantskilpadden. "Lonesome George" er 75 år gammel og veier 180 kilo. Hans unge alder gir oss fortsatt 150 år å lete videre på.

Under vann med Galapagoshai og sjøløver
Dessverre hadde ikke Darwin anledning til å utforske undervannssverdenen med dykkerutstyr. Det hadde imidlertid artikkelforfatteren og jeg skulle gjerne hatt med Darwin på en tur ned i kong Neptuns rike. Undervannslivet på Galapagos er like fantastisk som det man finner på land. Sjøløvene kommer nysgjerrig bort til deg for å stifte nærmere bekjentskap, mens skilpaddene og Galapagoshaiene svever ubemerket fordi deg. Under ett dykk fikk jeg gleden av å hjelpe en sjøløve med å jakte. Jeg fant fort ut av fangstmetodene hans og hjalp til med å jage fisken inn i en korallhule, mens sjøløven lett kunne svømme rundt og håve inn fangsten. Han takket meg aldri, men jeg tipper han var fornøyd med dagens jaktresultat.

Det er strenge restriksjoner for seilere å ferdes blant øyene. Noen er totalfredet, og man må uansett ha spesielle tillatelser for å seile til andre steder enn Isla San Cristobal. Vi fikk imidlertid tillatelse til å seile til øygruppens største øy Isla Isabella, hvor man finner verdens nest største vulkankrater. Man kan gå eller ri hest opp til kraterkanten og ta vulkanen i nærmere øyesyn. Det er en imponerende skue, der man kan se kraterkanten som er hele 65 kilometer i omkrets. Derfra kan man gå til fots ned i krateret og komme tett på den aktive delen av vulkanen, hvor det utskilles fosfor fra jordens indre. En spennende og illeluktende opplevelse.

Tilbake i båten igjen er det naturlig å hoppe i havet og avkjøle seg litt, i 25 grader varmt vann. Fra seilbåten svømte vi over til en liten øy hvor verdens nordligste pingviner holder til. De har kommet med den nordgående Humboldtstrømmen og tatt tilhold her. De er tillitsfulle og takker gjerne ja til litt kos over ryggen. Pinvinene er monogame; de har kun en partner i livet. Den dagen den ene part dør, lever den andre igjen, trofast, sørgende og alene for resten av livet. Kanskje noe vi mennesker kan lære av?