|
På pub i Phuket
Jeg sitter og nipper til en kald øl og konsentrerer meg om værmeldingene
jeg får opp på skjermen. Jeg hører gamle seilere sitter og diskuterer
værfenomener på den andre siden av bardisken, den ene historien er
saltere enn den andre. Jeg tar ikke særlig notis av dem, før han ene
roper over til meg: - Hei gutt, hvor er seilbåten din, hva slags båt har
du, spør han meg, før han fortsetter: - Hva er planen din, når skal du
seile videre? Spørsmålene hagler ut av munnen på ham og jeg rekker knapt
å holde spørsmålene unna med mine korte svar. De er på sin 12. øl, eller
var det 13. eller 14.? Jeg aner ikke, har mistet tellingen.
- Hva sier du? Skal dere legge av gårde til Chagos og Madagaskar nå, i
september? Er du gal gutt, det går ikke, hører du, det GÅR IKKE! Du må
ikke legge ut, det er farlig, det er umulig. Om du legger ut nå er du en
dårlig kaptein, kan du ikke engang grunnleggende meteorologi gutt? Du må
høre på lokale om været gutt, og vi sier at…bla, bla, bla, bla… Jeg
lukker ørene og konsentrerer meg om å søke mer værinformasjon på nettet.
Jeg begynner å bli lei av strandede seileres ”gode råd”. Kvelden i
forveien var det to seilere som hadde vært i Phuket de siste 6 årene og
begge var litt for glade i flaska tror jeg; og begge var glade i å
fortelle hvor gale vi var som planla å legge ut på denne årstiden. Det
hele endte med at gutta nesten stod på barkrakken og skrek til oss om
hvor dumme vi var. Det var da jeg fikk nok, og valgte å overse disse
avdankede seilerne.
Etter nesten 14 dager i Phuket, med forberedelser, planlegging og
timing, var det tid for å gi de forfyllede seilerne en nesestyver. Vi
heiste ankeret og satte kursen mot Chagos, i høysesongen for
monsuntiden. Vi hadde ventet på et værvindu, som endelig dukket opp den
28. september. Det skulle vare 48 timer, akkurat det vi trengte. Planen
var å seile opp til kysten av Sumatra, runde kappet og følge kysten
nedover til ekvator. For å nå Sumatras kyst, måtte vi altså ha et lite
værvindu. Det kom, men varte ikke så lenge som værmeldingen sa. I 20
timer fikk vi god vind, før vinden snudde og sendte alt midt i trynet.
I de påfølgende 6 dagene var det en kamp mot strøm, bølger og vind. Alt
ombord ble vått og det ble et slitsomt seilas, men omsider krysset vi
ekvator og passaten strøk oss lett over hårene bakfra. Vi jublet over
vår lille seier og sendte en hilsen til gutta i Phuket, som sikkert satt
der fortsatt og fortalte skrøner med blodskutte øyene.
Chagos i sikte!
15 døgn etter at vi forlot Phuket, kunne vi skimte Chagos i horisonten.
Vi hadde tilbakelagt 1900 nautiske mil, 800 av dem var i monsunområde.
Ingenting på båten røk og turen hadde alt i alt gått veldig bra. Det var
allikevel en deilig følelse å stevne inn gjennom revåpningen på
Salomonatollen i den nordlige delen av Chagosarkipelaget. Vi ankret opp
i ensom majestet ved den østlige øya Takamaka. Vi trodde vi var helt
alene, helt til det spraket i VHF’en. Det viste seg å være Keith og
Diane samt Richard med sin kone. De lå på den andre siden av lagunen i
to båter. De var nærmest fastboende her. Vi snakket senere med Keith og
fikk høre hans historie, da vi seilte over til den andre siden.
Det viste seg at Keith var en seilerbohem, en som hadde gitt opp den
siviliserte verden og meldt seg ut av samfunnet. Han orket ikke å
stresse mer, eller være vitne til hvordan vi mennesker hver eneste dag
distanserer oss til naturen og blir slukt av urbanspøkelset. Han ville
tilbake til naturen og det fant han ved å legge ut i seilbåt. Planen
hans var opprinnelig å seile jorden rundt alene i 5 år, da han kastet
loss i 1991. Men allerede i Mexicogulfen fikk han selskap. Han møtte en
dame som var på 14 dagers ferie; dagen før hun skulle hjem. På bare 10
timer bestemte hun seg for at dette var livet hun ville leve. Hun
kansellerte flyturen hjem til Canada og ringte sin mor og ba henne selge
huset, bilen og gi bort bikkja. Hun sa opp jobben med umiddelbar
virkning og la ut på sitt livs eventyr sammen med Keith. Noen år senere
giftet de seg og sammen ble de seilerbohemene som forandret reiseplanen
fra 5 år til å la det bli en livsstil. De har vært ute i 15 år nå og har
ingen planer om å gi opp dette livet. – Nei, båten er mitt hjem og det
er her jeg skal dø, sier Keith og fyrer pipa. Han er furete i ansiktet
etter mange år med salt sjø og sol, han minner mest om en gammel
sjørøver fra karibien og man kan nesten lese av ansiktet hans hva slags
liv han har levd. Han la ut fra USAs østkyst i 1991 og har ikke kommet
lenger enn til Chagos. Her har han bodd i 3 perioder av 10 måneder av
gangen. Mellom hver gang har han seilt til India eller Thailand for å
reparere båt og gjøre viktige innkjøp. Bortsett fra det har de altså
bodd på Chagos, uten noen forsyninger overhodet. De dyrker tomater,
diverse urter, auberginer og annet snacks på båten. Jada, med
settekasser, matjord og vanningsanlegg. På land har de laget et røkeri
av to gamle oljetønner, hvor de røker fisken de fanger. Vi lar oss
imponere av livet de har valgt å leve og lytter til deres historier med
stor interesse, mens vi nipper til deres hjemmebryggede øl.
Keith viser seg å være en tidligere SAS-soldat og har deltatt i kriger
for England i et tiår. Han ble lei mot slutten av – 60 tallet og sa opp
jobben og emigrerte til USA. Der jobbet han for et agenturfirma og brant
seg helt ut. Han fikk nok i 1991. Da var livsgleden helt borte og han
ville bare slutte det hele; helt til han leste en bok om noen som hadde
seilt jorden rundt. Da fikk han ny inspirasjon og startet sitt nye liv.
Vi hadde et hyggelig møte med Keith og Diane og hadde stor glede av å
snakke med dem om deres erfaringer. Vi forstod det slik at deres
motivasjon for å seile jorden rundt var en helt annen enn vår, at vi
knapt på noen måte kunne identifisere oss med dem, bortsett fra at vi
begge var ankret opp på Chagos, kanskje verdens mest øde atoll.
Vi brukte tiden på Chagos til å nyte late dager, med kritthvit
sandstrand, deilige rev å snorkle på, fange fisk og drikke kokosmelk. I
det hele tatt bare nyte tilværelsen på dette øde og uberørte stedet. Det
viser seg at vi etter all sannsynlighet var siste norske lystbåt som
besøkte Chagos. Den engelske regjeringen har nemlig bestemt at avgiftene
fro å besøke Chagos har gått fra svimlende 700 kroner per 3. måned til
umulige 6000 kroner per måned. Det betyr at ingen jordomseilere kommer
til å besøke dette lille paradiset mer, rett og slett på grunn av høye
priser. Og, det betyr at Keith og Diane må finne seg et nytt sted å bo.
Vi føler med dem, de var nærmest rede til å dø på Chagos, når den tid
ville komme.
Hver dag vi var på Chagos, svømte Tom og jeg på revet og jaktet fisk. Og
hver dag kom vi hjem med storfangst. Snappers, papegøyefisk, jacks og
masse annet fargerik og smakfull fisk. Vi spiste sashimi til det tøt ut
av ørene på oss. Det var et bekymringsløst og deilig liv. Det eneste som
bekymret oss var sesongen som var på hell. Det kom inn to seilbåter i
løpet av den tiden vi var på Chagos, og begge var på vei mot Thailand!
Altså, motsatt vei som oss. De skulle ligge på Chagos til sesongen var
moden for seilas den andre veien. Det minnet oss om at vestavinden snart
ville banke på døren. Det ville betydd motvind for oss, i 1450 nautiske
mil.
Men før vi heiste anker og forlot Chagos for godt, ville vi ha litt mer
undervannsopplevelser. Den siste dagen seilte vi til revåpningen for å
dykke på utsiden av revet. Vi stablet den lille jolla vår til randen med
dykkerutstyr og putret over revkanten på høyvann. Plutselig var vi ute i
Det Indiske Hav, med en 2,30 meters oppblåsbar jolle, klare for å kaste
oss uti. Det var en underlig følelse, å synke ned til bunnen, vel
vitende at vi er en av kanskje noen få hundre som har dykket her
noensinne. Det var et flott dykk, hvor vi så hundrevis av fantastiske
tablecorals, skilpadder, hai og massevis av undervannsliv forøvrig.
Vel oppe igjen, pakket vi skuta og la avgårde mot Madagaskar. Vi fanget
en trevally på vei ut passet og stevnet sydvestover i en fin bris. Vi
fikk en flott start og var veldig fornøyde. Men fortsettelsen var det
verre med, den skulle tære på tålmodigheten.
Mot Madagaskar
Jeg kjenner jeg blir irritert av å hele tiden slå meg, sette sjøbein og
kjenne båtens kamp mot de enorme bølgene som herjer over oss. Jeg banner
inni meg og teller antall nautiske mil igjen. Er vi ikke snart fremme?
785 nautiske mil igjen og allerede lengter jeg etter rolig sjø. Jeg
holder kjeft for de andre, selv om jeg vet at de antagelig tenker det
samme som meg. Ingen vil spre dårlig stemning ombord.
Se det for deg, du står på kjøkkenet ditt og skal lage dagens middag. I
det du åpner krana i springen for å fylle kjelen med vann, står vannet
45 grader mot deg og alt vannet treffer klærne. Samtidig vet du at det
snart er tomt for vann. Du sklir på mangoene du nettopp har plukket,
fordi de har falt på gulvet. Du hører at taket knirker faretruende, som
om det snart faller ned. Du har ikke sett andre mennesker på flere uker
og hver natt må du opp 4 timer av gangen, for å sjekke om huset holder
seg på plass. En gjøk av en kranfører har løftet opp huset ditt og
svinger det frem og tilbake, så du hele tiden må støtte deg. Du har
blåmerker på kroppen og begynner å lukte vondt. Innvendig er det fuktig
overalt, for ikke å snakke om i sengen din, den er gjennomvåt; av
saltvann! Huden din begynner å sprekke på grunn av fuktighet. Komfyren
din virker kun på en plate, mens matskapet ditt er nesten tomt og vannet
i springen er saltvann. Når du går på do renner vannet ut mellom beina
dine, fordi denne kranføreren som svinger huset ditt rundt omkring, tok
et ekstra kast, sånn helt uforvarende.
Ja, slik artet det seg for oss, på vei til Madagaskar. Og på den 6.
dagen allerede, begynte jeg å kjenne motivasjonen synke. ”Det er viktig
å holde motet oppe”, tenker jeg for meg selv og smiler til de andre. –
wow, nå går det unna, fortsetter det slik kommer vi frem på rekordtid,
sier jeg til Tom i det han kommer på vakt for å overta. Klokken er 04:00
og han skal stå i 4 timer i dette været. Jeg snakker oppmuntrende til
ham og får et like positivt svar tilbake. - Ja, dette er fint, svarer
han meg. Ute er det bekmørkt; sjøen treffer båten med et brak og dynker
oss i saltvann.
Scheie-effekten
Jeg tenker en del på min kapteinsrolle oppi dette. Skal jeg diskutere
dette med mannskapet like gjerne? Ikke det at vi har noe valg, for den
eneste og beste muligheten vi har, er å seile til Madagaskar, men det
kan være godt å få ut litt frustrasjon tenker jeg og tar opp temaet
etter en ukes tid. – Ah, jeg trodde det bare var meg som var lei, sier
Madeleine og fortsetter: – Nå gleder jeg meg til å komme i land, slippe
sjøsyke og kunne sove godt en hel natt. Vi diskuterer situasjonen alle
tre og får ut litt frustrasjon, mens vi slipper til galgenhumoren og
flirer litt av det hele.
Vi snakker om Arne Scheie effekten, at vi må bruke den for alt det er
verdt. For de som ikke kjenner Arne Scheie effekten, vil jeg her
introdusere den. Hvor ofte har vi ikke sittet foran TVen, en vakker
søndag i slutten av oktober for å se på cupfinalen. Arne Scheie
kommenterer kampen og åpningsreplikken er noe sånt: - Velkommen mine
damer og herrer, til årets cupkamp her på Ullevål Stadion, som bader i
flott sol under skyfri himmel. Dette vil være en fantastisk ramme for en
av årets største fotballfester, sier han med glede i stemmen.
5 minutter senere regner det!
Eller hva med denne: Jens Weisflog setter utfor overrennet akkompagnert
til Arne Scheies ivrige kommentarer, - Her kommer Jens Weisflog, mannen
som leder verdenscupen og er for tiden i storform. Oi, oi, oi, han flyr
langt, han kommer til å lande langt over K-punktet, oi, oi, dette er
strålende...Åååå nei, han falt visst, det var fryktelig synd!
Resultatet blir at Jens Weisflog ender på en 16. plass!
Vi ble introdusert for denne farlige effekten av jordomseileren Erik
Torjusen, og etter en rekke opplevelser ala Scheie, bestemte vi oss for
å trå varsomt med kommentarene våre. For hvor mange ganger har vi ikke
opplevd at vi har kommentert det flotte været og den behagelige vinden,
for så å få en squall med regn og storm like etter. Eller at vi har
skrytt av lokalebefolkningen og hvor ærlige de er, like før de har
stjålet kameraet vårt eller alt vi har i kontanter. Nei, nå våger vi
ikke å ta sjansen lenger, så vi har begynt å bruke effekten til fordel
for oss selv. Vi sier ofte: - Nå har det regnet mye, men det kommer
sikkert til å regne i et par dager til. Ja det får vi nesten håpe. Det
er godt å få samlet litt vann, så vi kan få spylt igjennom tankene. Og
vips, så slutter det å regne! Dette sier vi selvsagt kun de gangene vi
har nok vann og ikke trenger eller vil ha regn.
Madeleine og jeg leker litt med Scheie effekten, synes den er morsom og
erfarer hvor påfallende korrekt den er, mens Tom er mer overtroisk og
tror på den fullt og helt. Hver gang Madeleine og jeg fleiper litt med
teorien, banker han i treverk 3 ganger og ber oss holde munn.
Kapp Madagaskar
Det er alltid mange råd på en pub hvor seilere møtes. Eller kanskje på
nettet, hvor seilere møtes for å chatte. Vi har erfart at disse rådene
er heller mange, enn gode. Du hører alltid forskjellige råd, alle har
sin egen oppfatning av hva som er trygt, hva som er gøy, hva som er
farlig osv… Og det er jo naturlig det, at vi alle ha forskjellige
preferanser for hva som er ok og ikke. Noen synes det er fint å gå i
vindstille områder, da kan de ha flatt hav og bruke motor, mens for
andre er det helt pyton. Noen liker å kjempe litt med været, mens andre
skyr det som pesten. De velger heller å ligge i havn i 2 måneder enn å
ha 2 dager med motvind.
Dette har vi lært oss etter hvert, at meningene er mange og de avviker
stort sett alltid med våre egne. Vi hører om grusomme bølger, farlige
vinder og drepende strømmer i ett sett. Ok, vi skal selvfølgelig ikke
slutte å lytte til andres meninger, men vi har begynt å ta dem med en
stooor klype salt. Det later til at vi har en litt annen preferanse i
forhold til vind og strøm enn andre, samt at vi hater å bruke motoren, i
motsetning til andre som elsker det.
Da vi stevnet inn mot nordkappet på Madagaskar, hadde vi nettopp fått et
råd: Holde dere langt unna østsiden av Madagaskar, for ikke å snakke om
nordkappet. Det er forferdelige strømmer der som skaper svært farlige
bølger. - Hold langt nord, gå til Seychellene først, var rådet vi fikk
av franskmannen på Chagos. Seychellene, spurte jeg meg selv, det kan han
da ikke mene? Det er jo en omvei på nesten 300 nautiske mil!! Nei, vi
tok en kjapp rådslagning en av de siste dagene før vi fikk landkjenning
og ble enige om at det ikke kunne være så ille.
Vi hoppet og krenget oss frem mot kappet og tenkte at det ville bli enda
verre, da vi kom nærmere. Bølgene var store og slitsomme, men ikke verre
enn at vi klarte oss fint. Da vi kom opp mot kysten roet det hele seg og
bølgene var brytende, men små. Så små at det bare var morsomt. Vi rundet
kappet som en lek og kom oss i le. Vi måtte le litt, igjen hadde vi
erfart at det som er ”livsfarlig”, ikke er ille i det hele tatt.
Selvfølgelig, med all respekt, det kan godt hende at vi var heldige
denne gangen, men det er påfallende hvor ofte vi hører om hvor farlig
ting er, og så viser det seg å være ”ikke så verst”.
Men, det gav i hvert fall oss en flott stemning nedover vestkysten av
Madagaskar. Vi så på film i cockpit og spiste god mat. Vi nøt å seile i
le og ha flatt hav. Det var utrolig deilig. Vi ankom Nosy Be (Hell
Ville) like før solnedgang, dagen etter.
Nosy Be - helvetesbyen
Som kjent er Madagaskar en tidligere fransk koloni. Resultatet av det
blir Peugeot og Renault, fransk kjøkken og fransk språk, som jeg
forbinder med fransk særhet. For hvor ofte har vi ikke opplevd å støte
på franskmenn som nekter å snakke engelsk, eller som svarer ”beklager
jeg er ikke engelsk, snakk fransk”. Jeg har begynt å svare franskmenn
”beklager, jeg er ikke fransk, snakk norsk er du snill”, når de tiltaler
meg på fransk.
Men heldigvis har Malagasserne holdt på sin egen kultur, fransk
imperialisme til tross, og vi kan lett skimte malagasserhumor og store
hvite smil bak de stive franske manerene.
Nosy Be var en by som ikke tiltalte oss mye,
den hadde alle elementene som skal til for å få kriminalitet, fattigdom
og elendighet. Vi kunne aldri føle oss trygge i havna, verken med båten
eller med jolla vår. Vi måtte alltid ha en vakt på jolla vår og det blir
etter hvert ganske dyrt, selv om timesbetalingen er latterlig lav. Og vi
visste at dersom vi takket nei til vakthold, ville de som ren
demonstrasjon mot vår ”gjerrighet” stjele jolla. Det er ikke slik at vi
trenger vakthold i utgangspunktet, men vaktene sørger for ”tilbud og
etterspørsel”. Fin måte å skaffe seg jobb på!
Vi hadde dog stort sett gode erfaringer med gutta på kaia, med unntak av
en kar: ”2-pack”. Han er den sterkeste personligheten på kaia, med flest
gulltenner og gullkjede rundt halsen. Han jobber minst og truer og
manipulerer mest. Vi fikk denne fyren langt opp i halsen og nektet å ha
noe med ham å gjøre, etter at han nærmest tiltvang seg dobbel betaling
for halvgjort jobb. Senere viste det seg at vi ikke var de eneste som
var på kant med ”2-pack”. Og det føltes godt den siste dagen da vi stod
på kaia og delte ut t-skjorter, hatter, ryggsekker, sko osv, som vi har
fått fra Bjørn Bye og Fylkets Fellesvaskeri i Agdenes. Vi demonstrativt
viste at hardt arbeid lønner seg, mens forbrytelser og ghettomentalitet
straffer seg til slutt. ”2-pack” kom krypende og bad om å få han også,
men den gang ei. Gå og gjør ærlig jobb gutt og gjør deg fortjent til
gratiale, så får vi se neste år…
Så dersom andre seilere kommer etter oss og leser dette, IKKE deal med
”2-pack” og hils fra Blaatur og si at hans dårlige rykte har gått jorden
rundt!
Nosy Komba
Vi falt langt mer for den lille sjarmerende øya Nosy Komba, hvor
lemurene hopper bort til deg og tigger om en banan, den lokale
restauranten er i Julios bakgård og husene er bygget av palmeblader.
Stranden er kritthvit og vannet er krystallklart, ja alt er bedre her
enn i Hell Ville. Vi tilbrakte noen dager på Nosy Komba og på sydsiden
av Nosy Be. På sistnevnte øy fikk vi nærkontakt med ville lemurer, noe
som sies å være en sjelden og spesiell opplevelse som skal bringe oss
hell og lykke i livet. Så får vi bare håpe at sagnet stemmer…
På Nosy Komba fikk vi nærkontakt med tamme, men dog viltlevende lemurer.
Det var skikkelig morsomme skapninger, som ligner mest på en klovn og er
like snill og morsom som en. Det var skikkelig koselig å ha en lemur på
skulderen, som ba pent om mer banan. Det var også her vi fikk se vår
første kameleon, helt utrolige skapninger.
Komba minnet oss mest om Kuna Yala i Panama,
indianerøygruppen vi besøkte for nesten 2 år siden. Gatene er av sand og
er trange og intime. Husene er vakkert utsmykket av bambus og
palmeblader, mens folket er hyggelige og snille. Den lille landsbyen
minner om at kapital og materialisme har liten betydning, når barna
løper i mors skjørt og mennene sitter og tygger på et gresstrå, under en
palme som gir skygge for den hete solen. Folket her har tid til
hverandre, det er ingen som stresser til jobb eller har en klokke å
følge. Dersom de ønsker å besøke en venn, ja så gjør de det. Der og da!
Det minner meg om en historie jeg ble fortalt av min svoger, Håvard, da
de var på besøk hos oss i Thailand. De ringte et vennepar og lurte på om
de kunne komme på besøk en dag. De hadde vel egentlig sett for seg et
eller annet i løpet av den kommende uka. Men da vennen i andre enden
begynte å bla i almanakken sin, forstod han hvor det bar. Etter langt om
lenge kom vennen frem til at tirsdag kveld om 2 måneder, ja da passer
det bra! Snakk om å ha det travelt. Det er da jeg ser på de fattige i
Komba og innser at de ikke er fattige i det hele tatt. De har tid til
hverandre og de har nok mat på bordet. Og ikke minst blir de mer glade
og lykkelige over å få en t-skjorte enn hva vi ville blitt om vi vant 20
000 kroner i et FLAKS-lodd.
Sydover langs
Madagaskars kyst
Vi brukte noen dager langs kysten, på vei ned til Mahajanga, hvor vi
skulle sjekke ut av landet. Blant annet gjorde vi et stopp i Russian bay,
og møtte Andrew (36) fra Sør-Afrika. Han har bosatt seg i denne øde
bukten og bygget seg en stråhytte på Madagaskars tradisjonelle vis,
sammen med sin kone. Her dyrker han sin egen mat og lever hovedsakelig
av naturalhusholdning. Han driver som seilmaker på si, så vi benyttet
anledningen til å få vår 150 % genua reparert. Vi fikk sydd på ny u/v
duk og gjort noen forsterkninger. Dette er antagelig den mest eksotiske
og fjerne seilreparasjonen man kan gjøre på jord.
Mens seilet ble reparert, var vi innom Nosy Iranja og koste oss der i et
par dager. Vi tok oss også et dykk på vei tilbake til Russian bay, et
lite vellykket sådan. Vi har hørt så mye bra om Madagaskar som
dykkested, det skal visstnok være helt fantastisk. Men jeg tror at de
som sier dette, ikke har dykket i Stillehavet. Og jeg tror at vi har
blitt litt bortskjemt.
Tilbake i Russian bay, fikk vi seilet ferdig fikset. En flott jobb var
gjort og vi var fornøyde. Før vi heiste anker og satte kursen videre,
ble det en liten fest. Dette til ære for Tom Georg, som fylte 30 år. Et
rundt tall, hipp hurra! Og som ungkar han er, vanket det pepper på
gutten, men han tok det med et smil.
Det neste døgnet seilte vi 90 nautiske mil og seilaset endte langt opp i
en elv. Vi ville nemlig på ekspedisjon og seile til ur-områder. Langt
inn i innlandet, mer enn 10 nautiske mil og langt utenfor det vi hadde
av kartdekning, ankret vi opp og la oss til for å sove. Dagen etter
skulle bli spennende, for vi mente å ha skimtet en liten landsby inne på
land. Vi stod tidlig opp og dro på oppdagelsesferd. Først kjempet vi oss
gjennom flere hundre meter med synkegjørme, for så å tråkke barbeint på
skarpe stein og kvister, før vi kunne konstatere at vi virkelig hadde
kommet til ur-områder. Her var det ikke en eneste sjel, bare et par
jakthytter som tydeligvis nettopp var blitt brukt, siden det var glør på
bålet. Men, vi var nok i vår iver etter å komme oss langt ut i bushen,
kommet for langt. Vi bestemte oss for å avbryte hele ekspedisjonen og
seilte motstrøms ut igjen, og ned til Mahajanga, 120 nautiske mil lenger
syd.
Kysten av Madagaskar er et spesielt sted å ferdes med båt. Her er ikke
seilskutetiden over og seilingen er et verdifullt redskap og et stolt
yrke, ikke en fritidsgeskjeft. Vi seiler i solnedgangen og vinker over
til yrkesseilerne som verken har navigasjonsinstrumenter, motor eller
navigasjonslys ombord. Det var bare flaks at vi så silhuetten av dem i
mørket og unngikk sammenstøt. Det var sjarmerende og farlig på en gang.
Men det varmer en seilers hjerte å se hvordan seilingen fortsatt er en
viktig del av infrastrukturen. Det meste av all frakt foregår med enkle
seilfarkoster, ja ved to anledninger så vi en liten seilskute med en bil
på dekk! Og disse gaffelriggede båtene er knapt større enn 50 fot. De
minner mye om originale Colin Archer redningsskøyter. Stemningen langs
kysten var på mange måter lik den man opplever langs bohuslänkysten
eller Sørlandskysten i fellesferien, men farkostene var dog så
forskjellige. Vi trivdes i hvert fall.
Push-push i Mahajanga
Jeg føler meg som en fransk imperialist anno 1840, der jeg sitter i den
lille push-pushen og lar apostlenes hester trekke meg nedover gatene. På
ethvert gatehjørne sitter store familier og selger hva enn de klarer å
selge, fattigdommen er til å ta og føle på. Det er direkte vemmelig å
være meg akkurat nå, jeg trives ikke her jeg sitter med fett kamera på
magen, lomma ”full av gryn” og hvit i huden, akkurat som de franske
kolonistene. Vi befinner oss i Mahajanga, litt nord for midten av
Madagaskars vestkyst. Maken har vi ikke opplevd, at de lokale løper
rundt i den enorme heten og trekker en vogn etter seg. De har ikke
sykler som i Asia, de har ikke hester som i Norge for 60 år siden, nei
de har tatt beina fatt for å tjene til livets opphold.
Farkosten ”push-push”, som egentlig burde hete ”pull-pull”, er satt
sammen av to hjul, et sete og et tak for passasjeren som beskyttelse mot
solen. Foran vognen finner man trekkutstyret, to lange stokker som
”sjåføren” holder i når han trekker deg avgårde. Mens jeg sitter og ser
byen fra denne posisjonen, observerer jeg at her, som i alle andre 3.
verdens land, er det stor forskjell på by og bygd. Ute på øyene lever
folket godt, de har mindre penger, men allikevel mer velstand og lykke.
Her i byen bor folk på gata og er mer avhengige av kapital, siden det er
nettopp kapitalen byen er bygd opp av. Folk fra landsbygda valfarter til
byene for å søke lykken, av en eller annen uforståelig grunn. Resultatet
blir som regel prostitusjon for unge piker og et liv på gata for resten.
Det er vondt å se. Jeg tar meg i å undres over hvorfor det urbane
trekker så voldsomt, spesielt i fattige land. Folkene ligger jo på gata
og nærmest råtner bort, her har de ingen fremtid, her har de ingen
frukter å dyrke eller dyr å holde. ”Kom dere tilbake til landsbygda”,
tenker jeg stille.
- Nå er vi fremme, sier sjåføren min til meg på fransk. Vi har hatt en
rundtur i byen for å bli kjent og for å handle en del varer og utstyr.
Han har trukket meg i 3 timer og jeg har bestemt meg for å betale
”godt”. Det er prisverdig at de tross alt gjør et ærlig stykke arbeid og
jobber for pengene, fremfor å drive kriminell gettovirksomhet, slik
mange andre fristes til å gjøre. Det er også grunnen til at jeg har
valgt å bruke push-push tjenesten, uansett hvor pinlig det føles. Jeg
vil være med på å bidra til at geskjeften hans går godt. Jeg skal i
utgangspunktet betale 18 kroner for hele tjenesten – 18 kroner for å
trekke meg rundt i en vogn i 40 grader i 3 timer, barbeint!! Utrolig.
Jeg betaler ham 36 kroner og gir samtidig bort et par sko, et par
solbriller, en Blaatur t-skjorte og en iskald cola. Han strålte som en
sol og var kjempefornøyd. Men han fortjente det virkelig, han jobbet
hardt for pengene og skal ha masse kreditt for å velge ærlig arbeid.
Mahajanga var en veldig koselig og
upretensiøs by, med hyggelige innbyggere og en trygg atmosfære,
fattigdommen til tross. Skuffelsen ble derfor stor da vi en dag oppdaget
at jolla vår var borte. Vi trodde nesten ikke det vi så og ble veldig
lei oss. Spesielt siden vi hadde trykket denne byen tett til vårt bryst
og gjort det vi kunne for å yte bidrag til de trengende. Det gikk etter
hvert gjeteord om de snille nordmennene som var på besøk. Det var derfor
med vantro vi så at noen hadde stjålet den kjærkomne jolla vår som vi
trenger så sårt. Men gleden ble stor igjen da Tom gikk innom
havnepolitiet og fant jolla der, og enda gladere ble vi da det viste seg
at det ikke hadde vært tyver på ferde, men noen guttunger som fant
fristelsen for stor og dro avgårde med jolla på oppdagelsesferd. De ble
funnet utpå fjorden, synkende, i det de hadde kommet borti den ene
ventilen og sluppet ut all luften. Det ble heldigvis en artig historie
og det gode minnet om Mahajanga var sikret, så vel som de små barna som
hadde lagt ut på eventyrferd i en oppblåsbar jolle fra Norge.
På skolebesøk i Baly Baie
I løpet av turen vår har vi hatt noen utrolig opplevelser, hva kommer
til kultur, fattigdom,
verdier, vennskap og nestekjærlighet. Vi har erfart mye om miljø og
forurensning, om ulik fordeling og egoistiske kapitalister som karrer
til seg mesteparten av jordas overskudd. Samtidig sitter det millioner
av mennesker og sulter, eller er jaget av totalitære regjeringer. Det er
utrolig hvordan noen få mennesker klarer å ødelegge millioner av
menneskers liv, med maktbegjær, berømmelse og personlig rikdom som
motivasjonsfaktor. Mye av dette har vi meldt hjem til våre kjære hjemme
som følger med på turen.
Tom Georgs mor, Toril Torvmark har sammen med sin nabo Inger-Lise ingdal,
gått inn for en liten innsamling i hjemkommunen deres, Agdenes. Pengene
ble overført til vår konto og i Baly fant vi et egnet sted å utføre
agdenesingenes gode gjerninger. Vi oppsøkte den svært kummerlige skolen
og gav bort skolemateriell og sikret nesten et halvt års skolegang for
32 elever. Både elevene, lærerne og rektor lot jubelen stå høyt i taket
for hjelpen fra nord. Og like før vi skulle forlate skolen, bad rektor
om 10 minutter, han la på sprang og ble borte. Vi lekte med barna,
spilte med de nye fotballene og sang barnesanger for full hals. 10
minutter senere kom rektor tilbake, svetten rant, men smilet var stort.
Under armen hadde han en høne. En sprell levende høne til oss, som takk
for hjelpen. Dette er noe av det dyrebareste han har, det skal fø
familien hans og allikevel gir han det bort. Det var helt utrolig, vi
trodde nesten ikke våre egne øyne. Vi tuslet tilbake til stranden med ei
høne under armen og mange gode inntrykk og opplevelser rikere.
Seilas med
latinerrigget utriggerkano
Vi fikk mange gode venner i Baly Baie, blant annet Ali (34) og hans venn
Sakaria (28). Disse to glade gutter, med barn og koner, var båtbyggere
og fiskere. Når de ikke jobbet på kanoene sine, satt de i skyggen under
en palme og dro en vits eller to, mens deres respektive koner var ute og
hentet vann, vasket tøy, lagde mat, stelte huset eller passet barna. En
dag ble vi invitert med ut på seilas med en tradisjonell dhow, og vi var
ikke sene om å takke ja. For en seiler er det en stor begivenhet å få
seile en av disse båtene, det var nemlig i sin tid revolusjonerende da
araberne lagde båter som kunne seile mot vinden. Det var som
dampmaskinen og månelandingen på en gang. Denne teknikken ble innført
for over 400 år siden, og på Madagaskar er det i fullt bruk fortsatt i
dag, helt uforandret. Det var en fantastisk følelse å klatre ombord i
utriggeren og sette seil. Vi suste av gårde ut på fiskefeltet for å
prøve lykken. Fisket var skitt, men seilingen var topp; det var en
fantastisk opplevelse og minnene mine fra Ifalik dukket opp på
netthinnen. Det er artig å se hvordan utriggersystemet fortsatt er i
bruk i Micronesia og Madagaskar, nesten på den andre siden av jorden av
hverandre. I mellom disse to stedene, har vi ikke sett sporet av disse
tradisjonelle farkostene.
Vi seilte i full fart forbi Blaatur, på vei tilbake, hun lå og nappet
utålmodig i ankeret og gav sine stille tegn. Det Afrikanske
fastlandskontinentet lokker på den andre siden av Mosambik kanalen og
tiden løper. Vi vinket farvel til Ali, Sakaria og alle de andre gode
vennene vi hadde fått på Baly. Vi stålsatte oss og snudde ryggen til. Nå
er det neste mål som teller: Sør-Afrika!
Nytt mannskap
Den glade vandreren og globetrotteren Rolf Larsen valgte å ta et avbrekk
i sin vanlige måte å reise på. Han bruker å fly når han ser verden, men
nå ville han prøve noe nytt. Det er noe eget ved det å seile, man
forflytter seg sakte og får tid til å reflektere over ferden fremover.
Man erfarer i mye større grad hvor omfangsrik jorda er, i motsetning til
å fly. Da går alt så fort og man tar fremdriften for gitt. Men Rolf
hadde altså sett verdien av å seile, det er mye mer avslappende syntes
han, selv om det tar en del lengre tid.
Seilaset sydover mot Durban var tyngre enn ventet. De første 3 døgnene
hadde vi nesten vindstille og null medstrøm. Deretter kom det et par
dager med god østlig vind og førte oss stødig mot målet, helt til 30
knop vind traff oss midt i trynet og stoppet all fremdrift. Det var
slitsomt og kjedelig, spesielt trist var det å innse at vi ikke ville
rekke møtet med våre venner i Durban, Bjørn Bye og hans kone Else-Marie.
De skulle være der den 8. desember, men det skulle stå hardt nå. Vi
sendte meldinger via satellitten at dette kunne bli vanskelig. Det hadde
vært så hyggelig å se dem igjen, men værgudene ville det ikke slik.
Rolf begynte også å bli utålmodig, han syntes dette gikk for sakte. Hvor
ble det av sjarmen med å seile da? Har han helt glemt det? Rolf ble
etter hvert vanskelig å ha med å gjøre. Selskapet hans var utrolig
hyggelig og vi hadde mange trivelige stunder sammen, men han hadde sine
særheter. Han var blant annet veldig kresen når det kom til søvn, han
likte ikke å bli forstyrret. Vi måtte liste oss opp og ned av leideren
om natten og gå veldig forsiktig. Han var skvetten av seg, og det skal
man helst ikke være på båt.
Og så spiste han masse mat, og maste om dette i eningen. Og for å toppe
det hele var han redd for vindgeneratoren, den som er så viktig for oss
å ha på overfarter, den som gir oss 10 – 15 ampere og ”driver” båten.
Den stod stille i tiden Rolf var ombord. En dag fant Rolf selv ut at han
ikke var skapt til å seile, det var med vinger han skulle se verden.
Selv om Rolf var en krevende gjest, var det allikevel veldig trist å ta
farvel. Han hadde tross alt vært et veldig hyggelig og spesielt selskap.
Vi vinket adjø til vår kjære falk Rolf Larsen, som vi hadde døpt ham.
Han fløy av gårde 3 dager før landkjenning i Richards bay. Men det var
godt å vite at vi hadde trolig reddet livet hans ved å tilby ham hvile,
søvn og mat ombord hos oss. Nå så han riktig så pigg ut, der han fløy
lett over havet mot nye horisonter.
Ankomst Richards bay
Endelig, etter 10 døgn, kunne vi sette beina på fast grunn igjen. Med
masse motvind og kjipe bølger, var seilaset mer et ork enn en glede.
Derfor valgte vi å seile til Richards bay, fremfor å seile direkte til
Durban. Vi rakk ikke besøket vårt uansett og nå var vi klare for en
liten pause, før ferden gikk videre mot Cape Town.
Vår ankomst i Richards Bay var i grevens tid. Samme natt som vi kom inn,
i et inferno av lyn og torden, fikk vi melding om at den amerikanske
båten ”Fleetwood” med soloseileren Jack ombord, hadde fått 5 knockdowns.
Det vil si at seil og rigg blir lagt helt ned i vannet, mens vannet
fosser inn i cockpit og ned i salongen. Vi seilte sammen med Jack fra
Madagaskar og planla å seile sammen til Durban. Men han holdt vesentlig
lavere fart enn oss og bommet på været. Vi kom oss inn i grevens tid,
han brukte 7 dager lenger enn oss på den samme distansen fra Baly til
Richards Bay. Etter desperasjonen i Jack sin stemme på radioen å dømme,
var det tøffe forhold for ham der ute, men han kom seg heldigvis trygt i
land etter hvert. Vi pleiet ham med tilbud om varm mat og en kald øl.
Tiden i Richards Bay gikk fort, vi fikk utrolig mange gode venner der,
spesielt blant kolleger i havnepolitiet. Vi utvekslet erfaringer og også
etter hvert et nært vennskap. Det var spesielt hyggelig å erfare
vennligheten, høfligheten, hjelpsomheten og oppriktigheten til det
Sør-Afrikanske folket. Vi hadde hørt av andre seilere vi møtte i
Madagaskar, som bor i Durban, at tilstandene i landet var håpløse. - Det
er mer rasehat den andre veien, enn hva det var under Apartheidtiden,
sier ekteparet til oss i kor, før de fortsatte; - Og for ikke å snakke
om kriminaliteten. De dreper deg for en klokke eller noen fine
øredobber. Du kan ikke stoppe på rødt lys, da raner de deg. Og det
hjelper ikke å gjøre en god jobb i en bedrift, du får aldri betalt for
det, du blir aldri forfremmet; nei for det er de svarte som skal ha alle
toppstillingene, det er manifestet ved lov. Dessuten, etter at de har
gjort en jobb, en toppleder som styrer en hel bedrift og skakkjører det
hele, hvem ringer de da? Jo OSS! Da er det vi hvite som må til pers, for
å redde den jobben de selv ikke har klart å håndtere! Tom og jeg satt
med store øyne og lyttet til dette og tenkte med gru på hvordan det
skulle bli for oss i Sør-Afrika. Vi hadde jo hørt så mye fint om det
landet og var redde for at dette skulle bli en kjip opplevelse.
Men folket i Richards Bay og senere langs hele kysten til Cape Town,
skulle altså vise seg fra en langt bedre side enn hva vi ble
forespeilet. Når sant skal sies, så er Sør-Afrika det landet som har
gjort størst inntrykk på oss hva service, medmenneskelighet og
vennlighet angår. De stod på tærne for oss uansett hvor vi gikk og hva
vi gjorde. Og ingen forventet noe for det, de forventet ikke penger,
gaver eller annet, slik vi ofte opplever ellers i verden. Nei, her var
det ekte glede ved å gi og å være gjestfrie. Spesielt politimannen Jaco
og hans kone Annicka var et godt eksempel på det. De inviterte oss hjem
til deres hus, serverte mat og tilbød oss en deilig dusj, en god seng
med aircondition og med beskjed om at vi bare måtte bruke huset som om
det var vårt hjem. Da vi våknet opp dagen etter, hadde de dratt på jobb
og satt frem mat til oss og gitt oss fri tilgang til internett og
svømmebassenget deres, slik at vi kunne ”kjøle oss ned litt” som de sa.
Deres gjestfrihet og oppriktige interesse var helt utrolig og virkelig
noe å lære av for oss kalde nordboere. Hvem i Norge hadde åpnet hjemmet
sitt for mennesker de har kjent i maks 48 timer? Knapt noen vil jeg
gjette…
Vi erfarte dette hele veien, med Jaco og Annickas venner og som sagt
også senere i resten av Sør-Afrika. Vi bodde i flere dager hos våre nye
gode venner, ja venner for livet, og vi fikk servert deilig grillmat og
koste oss i bassenget. Og samtalene og diskusjonene var mange. Blant
annet var vi selvfølgelig opptatt av apertheid tiden og hva Sør-Afrika
var etter 1994. Vi konfronterte dem med det våre seilervenner fra Durban
hadde sagt til oss i Madagaskar. – Det er en sannhet med store
modifikasjoner sa de i kor. – Ja, vi har omvendt rasehat, ja vi har
rasistisk motiverte ran og drap, ja det kan være vanskelig for en hvit å
slå seg opp i dette landet i dag; MEN, det er langt nær så ille som dere
har blitt fortalt. Vi forstår godt at de svarte har et visst behov for
hevn. Egentlig er vi overrasket over at det ikke er mer bråk og
problemer enn det tross alt er. For 14 år siden kunne ikke den svarte
mann være ut i gatene etter klokken 22:00. Da ble de arrestert. De hadde
ingen rettigheter hva kom til skolegang og yrkeslivet, de kunne ikke
engang få lov til å bo der de måtte ønske! Så vi skal egentlig ta hatten
av for de svarte og hvordan dette har blitt håndtert. Og mye av æren
skal tilfalle Nelson Mandela, sier de begge enstemmig. Han jobbet hardt
for å unngå opptøyer og store raseforskjeller. Han jobbet for å forene
folkene av Sør-Afrika, uansett farge og kulturell bakgrunn.
Vi koste oss i den svale brisen, som var så kjølig at vi faktisk måtte
kle på oss en lett genser eller en jakke. Vi var fulle av beundring for
disse menneskene. De var så ekte og så oppriktige og de var så gode og
så vennlige. Vi måtte bare bli glad i disse menneskene og vennene deres.
Jaco jobber i havnepolitiet og har ikke fått
øket ansiennitet siden apartheidpolitikken opphørte, men Annicka jobber
i en ledende stilling i en aluminiumsfabrikk og har fått mange
muligheter gjennom den jobben. Hun har merket at kravene til henne er
større enn til en svart som jobber i samme stilling, men synes det er
greit. De har innfunnet seg med situasjonen og velger å smile og spre
glede i stedet. Og det klarer de til det fulle!
Safari i Hluhluwe
Området nord for Richards Bay, inn til Johannesburg og opp til grensa
til Mosambik finner man Sør-Afrikas steppelandskap. Og skal man se ville
Afrikanske dyr, er det her man må gjøre det. Ellers i Sør-Afrika er det
heller ”avanserte zoologiske hager”, mer enn nasjonalparker.
Vi kjørte inn i området tidlig på morgenen, og var spente på hvilke dyr
vi kunne se. Alle de ”fem store” skulle være i området, men man har
selvfølgelig ingen garantier når dyrene lever vilt. De ”fem store” er de
dyrene man anser som mest spesielt og mest interessant å se på steppene.
Disse er cheeta, løve, bøffel, elefant og nesehorn. Denne gangen så vi
kun nesehorn og bøffel, av de ”fem store”. Ellers fikk vi nærkontakt med
sebra, giraff, wildabeast, antiloper, kvelerslange, gribber, ørner og
mye annet interessant.
Dessverre fikk vi ikke se løvene, som kanskje var vårt største ønske. Vi
fikk se dem senere, men i helt andre omgivelser. Vi fikk se ”halvville”
løver i Mossel bay og i Port Elisabeth kunne vi ”leke” og ”kose” med 3
måneder gamle løveunger. De var jo så nydelige og lodne og morsomme! Men
de var også VILLE! Det gav de ettertrykkelig beskjed om, at her er ingen
gener menneskepåvirket. Jeg lekte med en hunnløve og koste på magen og
bak ørene. Hun ville bite meg, type lekebite, og jeg gjorde som jeg
ellers gjør med hunder og katter, nemlig; lar dem bite! Klipp, sa det i
tennene og der satt de, på vei inn i fingeren. Jeg forsøkte å åpne
munnen med den andre hånden, men da bet hun hardere. Hun fikk kjevelås,
med gradvis økende trykk. Jeg kjente den lange tanna gli inni kjøttet og
blodet begynte å renne. Da hun kjente smaken av blod, la hun på litt
ekstra trykk. Til slutt måtte jeg kaste inn håndkleet og be løvepasseren
om hjelp, og han kom meg til unnsetning med vann.
Jeg fikk et ganske dypt sår på begge sider av fingeren og kloremerker
etter klørne oppover albuen. Det var en vondt, men allikevel svært
interessant opplevelse. Det fortalte meg hvor mye hunden for eksempel,
er forandret etter menneskelig innblanding. For jeg har aldri vært borti
en hundevalp med et så vilt blikk og fast bestemthet på å bite hardere
og hardere, og som elsker smaken av blod.
Tom Georg var ikke snauere, eller smartere(?), enn at han fikk fingrene
sine inni en annen løvinnes kjeft, med akkurat samme resultat. Og Mette,
som på det tidspunktet hadde kommet på besøk hos oss, ble bitt i
overarmen og hadde et stort blåmerke som hun kunne ta med seg videre på
seilaset mot Cape Town.
Sør-Afrika ble på mange måter den mest sosiale og i så måte den
triveligste etappen vi har hatt. Vi fikk besøk av Lise og Mette, som
mønstret på i Port Elisabeth. Min lillesøster Theresa, som jeg ikke har
sett på 3 år, og hennes venninne Stine, kom på i Mossel Bay. Der fikk
jeg også treffe min far og hans samboer Gro for første gang på nesten 3
år. Og senere, i Cape Town, fikk vi besøk av Widerøekaptein Christian
Bachke, som skulle seile med oss til Brasil, som gjestemannskap! Vi har
knapt hatt så mange besøkende til sammen på hele turen, som vi hadde på
en gang i Sør-Afrika.
Full rulle
Med så mange på besøk, med begrenset ferietid, ble det full rulle fra
dag 1. Det var jo ikke oss på Blaatur i mot, så vi hang oss med på det
høye tempoet. Vi leide biler, splittet oss og kom sammen igjen, mange
ganger. Mens Tom Georg, Theresa, Stine og jeg reiste til Bloukrans og
hoppet ifra verdens høyeste bruspenn med sine 216 meter, var ”jentene”
Lise, Mette og Madeleine blant annet på strutsefarm og så deler av ”the
garden route”. Senere møttes vi igjen og fikk en ny runde med safari,
for å se ville afrikanske dyr.
Vi ble i Mossel bay i forholdsvis lang tid, hovedsakelig fordi vinden
ikke var på vårt lag. Men da dagen endelig kom, stod vi parat og la av
gårde. Men i det vi kom ut av havna, skulle Tom opp i riggen og bytte
lyspære til tricoloren, og oppdaget samtidig brudd i to av undervantene.
Begge de fremre vantene var dekordelert og sprukket i innfestningen. Så
da var gode råd dyre, vi ville ikke gå tilbake i havna og bli der i
dager og uker for å reparere, nå ville vi til Cape Town. Vi staget opp
undervantene med to sett statiske tau og lot det stå til.
Vi fikk god vind langs den værharde kysten av Sør-Afrika. Med vinden
midt i hekken, nesten hele veien, holdt vi god snittfart og rundet Cape
Agulhas før vi nesten rakk å registrere det. Cape Agulhas er, til de
flestes forundring, Sør-Afrikas sydligste punkt. Kapp Det Gode Håp er
ikke det sydligste punktet, men dog langt mer kjent; det kan best
sammenlignes med vårt eget Nordkapp. Det er heller ikke det nordligste
punktet, men de aller fleste tror det. Knivskjellodden er det knapt noen
som har hørt om.
Kapp Det Gode Håp ble rundet om natten, i silhuett av en halvvåken måne.
Hele gjengen var på dekk for å bivåne det hele, alle måtte jo få med seg
dette. Tidligere på dagen hadde vi andre snakket om spenningen og gleden
ved å se kappet i dunkel belysning fra månen, med lette cumuluser som
ramme rundt det hele. Så da Stine ble vekket klokken 03:00, etter eget
ønske, for å se Kapp Det Gode Håp, hadde hun nok store forventninger.
Hvilket er en dårlig kombinasjon med trøtte øyne og å nettopp ha blitt
vekket opp av en deilig drøm. Håret stod til alle kanter, hun myste ut i
svarte natten og ”kunne vel skimte no steingreier”, før hun utbrøt på
kav Nord-Norsk: - E det… det?????
Vel, Stine var ikke veldig imponert over rundingen av Kapp Det Gode Håp,
men for oss på Blaatur var det en milepæl, vi forlot Det Indiske hav og
entret på nytt Sør-Atlanteren.
Cape Town
Aktivitetsnivået i Cape Town var ikke noe mindre enn i Mossel Bay. Fra
første sekund var vi høyt og lavt. Mye skulle sees og gjøres på få
dager. Vi kom i kontakt med et hyggelig par som heter Jenny og Pierre,
som i utgangspunktet jobber som guider i området rundt Cape Town. Men de
er også lidenskapelig interessert i de svartes kår i Cape Town og gjør
sitt for å gjøre en forskjell. De er begge hvite, men fordømmer
apartheidpolitikken som fikk herje i mange tiår. Nå har de endelig
mulighet til og lov til, å yte hjelp. Før fikk de hvite ikke adgang til
de svarte områdene. Den hvite regjering var redd for at mennesker som
Jenny og Pierre skulle knytte sterke bånd og senere ta til ordet mot
raseskillepolitikken.
- Det var forkastelig det som skjedde, sier Jenny engasjert. Vi er på
vei til en av Cape Towns slumområder for å hilse på AIDS syke Cynthia og
hennes sønn Bandele. Våre venner Bjørn og Else-Marie fra Rakkestad har
engasjert seg i denne familien og ønsket at vi skulle avlegge dem et
besøk, for så å overbringe litt midler. Pierre kjører og Jenny svarer
ivrig på alle mine spørsmål. – Den gangen, sier hun, visste vi ikke
bedre. Det var liksom naturlig, slik det var. Vi ante ikke at det var
galt. Vi ante ikke at andre land ikke gjorde det samme. Det høres
kanskje naivt og rart ut, men man blir lett litt ”hjernevasket” når man
er født i et samfunn som Sør-Afrika var. Vi skjønte heller ikke at de
svarte led. Vi trodde at de var like glade og fornøyde med systemet som
vi var. Jenny skravler i vei og er påfallende åpen om dette. Hun er
ivrig og rister på hodet over hvor naive og blinde de var en gang. Men
nå er det altså andre tider og Pierre og Jenny har engasjert seg fullt
ut.
Vi vandret rundt i de støvete gatene, med 20 –30 barn, og nesten like
mange voksne, som gikk i beina på oss. Alle var fantastisk vennlige,
blide, livsglade og ja, hva kan jeg si, lykkelige. Lykkelige, tross
deres tøffe situasjon. De bor i blikkskur og har nesten ingenting. Over
20 prosent av dem har AIDS og generelt sett ser fremtiden dyster ut, til
tross for at apartheidtiden er over. Før vi reiste hit, ble vi advart av
mange fra den hvite befolkningen mot å reise hit. – Dere blir ranet,
voldtatt og drept. Dere må ikke gå dit, sa de aller fleste. Men da vi
besøkte Cynthia og Bandele og satt i en sirkel mellom plankehus og
blikkplater og drakk hjemmebrygget vennskapsøl, følte vi oss ikke annet
enn hjertelig velkommen. Riktignok finnes det slike skrekkhistorier, men
man kan ikke la noen få historier styre fremmedhat og frykt. Som sagt,
vi ble rett og slett lykkelige av å være her, fordi de
mellommenneskelige båndene var så sterke og så ekte!
Etter den gripende dagen i de svartes getto, reiste vi opp til Langebaan
for å være litt turister. Vi fikk seilt brett og badet. Undertegnede
klarte å ”knuse en komplett rigg” og knekke ei carbonfinne, så det ble
et dyrt opphold. Riggen gikk i det jeg skulle entre whitewater helt inne
ved stranden, og finna knakk i det jeg kom planende mot sola og ikke
klarte å se et taustrekk som lå i vannet. Jeg så det for sent og klarte
ikke å hoppe over. Med nød og neppe kom jeg meg til land.
Etter Langebaan dro vi tilbake til Cape Town for å gå opp til Table
Mountain. Det var en god tur opp, og man ble minnet på at det skal bli
bra for kroppen å komme hjem og finne igjen treningsrutinene. Fra toppen
kunne vi se over hele byen, med vakre hvite sandstrender, den velkjente
klippen ”lions head”, havna hvor Blaatur ligger og vi kunne også se over
til Robben Island. Senere på dagen dro vi dit, etter å ha jukset oss ned
Table Mountain igjen, med gondolbanen.
Robben island er kanskje det største
symbolet på Sør-Afrikas moderne politiske historie. Den representerer
den grusomme apartheidpolitikken, den representerer kampen om frihet for
de svarte og dagens Sør-Afrika. Fra rundt 1950 innførte den hvite
regjeringen rasesikille politikken. De ville kontrollere de svarte og
hevdet hvit overlegenhet og suverenitet. Svarte fikk kun lov til å bo på
spesielle områder, nettopp der de hvite viste dem land. De fikk ikke
være utendørs etter klokken 21:00, de fikk ikke være politisk aktive og
langt mindre sitte i regjering. Det var kun de laveste jobbene som var
tiltenkt dem, slik som gruvearbeid. De svarte hadde i prinsippet ingen
rettigheter og var slaver av et samfunn drevet av de hvite. Det var en
statlig avansert form for kontrollert slaveri, som var oppgitt av
verdenssamfunnet over 50 år tidligere.
Etter hvert var det et stort press fra resten av verden, mot de hvites
apartheidpolitikk. De aller fleste landene innførte handelsembargo og
gjorde andre diplomatiske tiltak for å vise hva man syntes som landets
rasepolitikk. I 1994 kom vendepunktet. President De Klerk så at slaget
var over. Landet klarte ikke det ytre presset og han ble tvunget til å
oppgi den diskriminerende politikken. Offisielt uttalte han at
”apartheidtiden var forbi, fordi den gjorde urett mot et bestemt folk,
hvilket De klerk regjeringen tok avstand fra”. I virkeligheten, skal vi
tro de fleste lokale, både hvite og svarte i Sør-Afrika, gikk hav fordi
han innså at landet stupte inn i en krise som det aldri ville kommet ut
av, dersom deres politiske ide fortsatte som det gjorde.
Nelson Mandela var en av frontfigurene i ANC, partiet som kjempet for
frihet for de svarte. Han ville la Sør-Afrika gjennomgå en ”fredelig”
revolusjon og gi rettighetene tilbake til de rettmessige. I 1964 ble han
idømt livsvarig fengsel for sin politiske kamp, og han satt fengslet i
27 år, 18 av dem var på Robben Island. Vi fikk se cella han satt i, et
lite rom uten seng, uten toalett og et vindu med stålgitter høyt på
veggen var hva han måtte leve med i 18 år. Rommet var 3 kvadratmeter
stort. Det er nesten ikke mulig å forestille seg hvilket mareritt det
måtte være å sone en livstidsdom under slike kår under en slik
regjering. Store deler av hans liv gikk med bak lås og slå, fordi han
ikke trodde på og ikke lot seg underkue, de hvites politiske linjer.
Robben Island gjorde inntrykk, dog ikke som
våre opplevelser i Kambodsja, dels fordi Pol Pots diktaturregime var
vesentlig verre, men også fordi Robben Island var en stor
turistattraksjon. Vi ble en saueflokk som gikk i kø i fengslet og måtte
bruke mer energi på å konsentrere oss om hva guiden sa, enn å bruke
empatien vår til den historien øya faktisk representerer.
Charcharadon Charcharias
Den siste dagen til Madeleine på Blaatur, før hun skulle ende eventyret
og reise hjem til vinterlandet Norge, gikk nedover kysten til Kleinsbaai.
Langs denne kysten ”kryr” det av hvithai, det er her man finner verdens
største ansamling av dette ekstremt effektive og kanskje et av verdens
mest fryktede rovdyr. Hvithaien er dessverre utrydningstruet, men
heldigvis jobber en del krefter for å opprettholde stammens eksistens.
Vel fremme i Kleinsbaai, etter en tøff kjøretur nedover kysten, bar det
ut i båt. Etter 20 minutter, fant vi buret som skulle beskytte oss mot
denne ”skumle fisken”. Fire av gangen skulle få nærkontakt, Madeleine og
Mette var først uti. De fikk noen herlig scener av hvithaien, som blant
annet angrep buret. Bare 5 centimeter unna de kvasse og hissige tennene,
satt en fyr og skrek, skrek som et barn (ville skrive ”ei jente”, men
jeg tør ikke). Det var et syn for oss som stod tørt i båten og så på.
Senere fikk Lise, Christian, Tom og jeg en dypp også, og fikk se
hvithaiens effektive angrep på den stakkars tunfisken som var lagt ut
som åte.
Det var en fin dag, men vi vet vel ikke om vi synes det var verdt
pengene. 850 kroner var litt i vel drøysete laget. Men så lenge vi ”vet”
(ble fortalt) at en del av pengene går med til forskning og
opprettholdelse av stammen, var det allikevel greit.
Fra Kleinsbaai bar det rett til flyplassen. Madeleine og Mette skulle
hjem. Madeleine hadde planlagt hjemreise fra Cape Town allerede i
startfasen av blaatureventyret. Hun syntes 2 ½ år hjemmefra var mer enn
nok, og dette har hun holdt fast ved hele veien. Nå kaller pliktene,
jobben og venner og familie hjemme. Det var rart å bryte opp med
Madeleine, der vi stod på flyplassen og se henne vel av gårde. Vi har
vært igjennom så mye sammen, mange store og gode opplevelser. Mange
opplevelser ingen noen gang opplever sammen. Både av godt og vondt. Det
var liksom en del av Blaatur som forsvant da hun rundt hjørnet, med
cowboyhatten hengende på ryggen og tårer i øynene. Hun flyr hjem på 12
timer, mens Tom og jeg skal seile hjem og bruke 7 måneder… Men mye
spennende venter for både Madeleine, Tom og meg. Madeleine skal inn i
politiyrket igjen og forsøke å gjenoppfriske gamle kunster, kjøpe
leilighet og bil og ikke minst dele masse tid med sin kjære familie og
gode venner. For oss to andre står hele det langstrakte Atlanterhavet
igjen, før vi til høsten klapper til kai med Blaatur for aller siste
gang.
Siste innspurt
før den lange etappen
I de siste dagene før avreise, fikk jeg noen kvalitetstimer sammen med
min far og Gro. Vi kjørte opp til Stellenbosch vindistrikt og kunne nyte
den fantastiske naturen man finner her. Vi badet i svømmebassenget på en
nydelig avsidesliggende gård med gjestehus og satt på verandaen og
pratet langt inn i de tidligere morgentimer. Månen krøp opp over
fjellene og holdt oss med selskap. Pappa og jeg hadde masse å snakke om,
det var tross alt over 2 ½ år siden vi så hverandre sist. Men, som vi
begge var enige om, når vi endelig satt der og lot skravla gå, da føltes
det ikke så lenge. Tonen var der med en gang og vi koste oss fælt.
Dagen etter besøkte vi 3 av Stellenbosch mange vingårder og fikk både
rundtur og smake på vinen. Det var utrolig interessant og lærerikt,
spesielt for en mindre begavet vinkjenner som meg. Jeg ble faktisk så
fascinert at jeg tok en tur til, sammen meg Tom og Christian, etter at
jeg hadde vinket farvel til far og Gro. Mens de satt på flyet på vei til
London, spyttet vi eksklusiv vin i keramikkrukker…
Og så la vi ut på den lange seilasen til Brasil, via St. Helena!
Morten |
